Regard dans le rétroviseur / Et tilbakeblikk - Lycée Pierre Corneille de Rouen

Regard dans le rétroviseur / Et tilbakeblikk

 

 

Regard dans le rétroviseur

 

Luna Bloin-Wibe

Il y a maintenant presque 8 mois que j’ai passé 7 examens en une semaine, mangé un dîner de 7 plats (un pour chaque examen), fait mes valises, et pris un train pour sortir de Rouen. J’avais déjà fait le trajet pleins de fois, mais cette fois c’était la dernière fois en tant que membre de la section norvégienne. Depuis, je me suis souvent demandée comment cette section m’a formée. Maintenant qu’ un certain temps est passé, je pense avoir une meilleur réponse qu’au moment où j’ai rendu ma copie de SVT et j’ai compris que cette aventure était vraiment fini.

Premièrement, j’ai appris à travailler bien et organisé. J’ai commencé mes études de physique à l’EPFL (Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne), et même si le niveau et le rythme de travail est plus élevé, je trouve que le lycée m’a bien préparé. Ecrire de fiches m’a sauvé au moment du bac, et je les utilise souvent ici aussi !

J’ai dû m’habituer à de nouveaux environnements ; d’abord l’internat, avec ses règles strictes concernant les heures de sortie et les repas obligatoires dans un self *intéressant* ; puis un appartement, avec toutes les responsabilités qui en suivent. Les deux ont des avantages et des inconveniants, qui m’ont appris beaucoup de choses. Maintenant je peux par exemple donner des conseils aux futurs élèves, comme “ Ne louez pas un appartement d’un homme mystérieux du Havre qui parle incompréhensiblement et qui ne réponds jamais au téléphone”.

J’ai aussi eu la chance de pouvoir intégrer l’organisation des élèves norvégiens au lycée, Ganger-Rolv. A travers de cette organisation, j’ai appris que l’important n’est pas que le travail ; il y a aussi l’aspect social. J’ai plein de bonnes (et parfois un peu vagues) mémoires des années passées : Des pique-niques dans le parc, des restaurants, des vacances en Corse et à Chamonix, de longues nuits, des promenades le long de la Seine, la statue de Corneille en costume de Père Noël ; tout ceci m’a aussi formée.

En tout, je dirai que ces trois années au lycée Pierre Corneille ont été très importantes pour moi. C’était une vraie aventure ; si parfois ça n’a pas été facile, ça n’a jamais été ennuyeux ! (sauf peut-être quelques cours de philo).

 

 

Et tilbakeblikk - tre år på Lycée Corneille

Det har nå gått over et halvt år siden jeg tok 7 eksamener på en uke, spiste 7-rettersmiddag (en for hver eksamen) for å feire, pakket ned alt jeg eide og satte meg på toget ut av Rouen. Jeg har tatt den turen mange ganger før, men dette var altså siste gang som medlem av seksjonen. Siden den gang har jeg tenkt mye på hvordan Rouen har formet meg gjennom årene. Nå som det er litt lenger siden, føler jeg at jeg har et litt tydeligere svar enn da jeg leverte den siste prøven min den onsdagen i juni og innså at det hele faktisk var ferdig.

For det første har jeg lært meg å jobbe hardt og organisert. I september begynte jeg å studere fysikk på EPFL (Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne), og selv om det definitivt er hardere og mer å gjøre her enn på lycée, føler jeg at Rouen forberedte meg godt. Fiches - notater i syntetisert form på søte ark, franske elevers yndlingsmåte å øve på - ble min redning under bac-perioden, og jeg får fortsatt god bruk for det her jeg er nå og !

Jeg har måttet forholde meg til nye omgivelser : først internatet, med strenge regler om innetider og obligatoriske måltider i en *interessant* kantine ; og deretter en egen leilighet, med alt ansvaret som følger med. Begge kommer med mer eller mindre åpenbare fordeler og ulemper, som jeg har lært og vokst av. Nå kan jeg for eksempel komme med råd til fremtidige elever, som “ikke lei en leilighet av en mystisk koreansk fyr fra Le Havre som du ikke skjønner hva sier, og som aldri svarer på telefonen”.

Jeg har også fått være en del av en “eksklusiv” klubb, nemlig Ganger-Rolv, de norske elevens organisasjon. Gjennom den har jeg lært at den norske seksjonen ikke bare handler om skole, men også fellesskap. Jeg har mange gode, om enn litt tåkete, minner fra årene som har gått : Pikniker i parken, restaurantbesøk, ferier til Korsika og Chamonix, sene kvelder, gåturer langs Seinen, Pierre Corneille-statuen i julenissedrakt ; alt dette har også vært med på å forme den jeg er i dag.

Alt i alt vil jeg si at de tre årene på Lycée Pierre Corneille har vært veldig viktige for meg, både på godt og på vondt. Det har vært et eventyr ; og selv om det ikke alltid var så lett, så var det i alle fall aldri kjedelig ! (unntatt kanskje noen philotimer)

 

 

Regard dans le rétroviseur

 

Kristoffer Petersen-Øverleir

 

Mes années en France, au Lycée Pierre Corneille à Rouen, sont des années que je ne vais jamais oublier. Ce sont des années remplies de bonnes mémoires à l’école et dans la section.

Pour moi, le plus important que je retiens après ces trois années, c’est que c’était pour la première fois à moi d’organiser toute ma vie. Il n’y avait plus mes parents. On peut dire que c’était mes premiers pas dans la vie adulte. Même si j’étais dans un programme et qu’il y avait certaines règles et aides, j’ai tout d’un coup eu beaucoup plus de responsabilités que je n’ai jamais eu auparavant dans ma vie. C’était un grand changement de situation, qui demandait des adaptations immenses. Il fallait également apprendre une nouvelle langue et un nouveau système scolaire dans un nouveau pays. Pour conquérir ces défis, j’ai dû trouver des bonnes habitudes de travail et de la discipline, et c’est avant tout ces qualités que je retienne et que je vais amener avec moi le reste de ma vie. 

Pour moi, ça a également été un excellent exemple du fait que c’est dans des situations difficiles que l’on progresse véritablement. Ça peut être inconfortable, certes, mais on grandit beaucoup plus vite par rapport au choix du chemin le plus simple. Je suis maintenant convaincu, en regardant dans le rétroviseur, que de prendre le chemin dur est un bon investissement en soi-même pour l’avenir (même s’il ne faut pas oublier de s’amuser aussi, bien sûr).

En somme, je ne regrette pas du tout d’avoir passé le bac en France !

 

 

 

 

En kikk i bakspeilet - mine tre år på Lycée Corneille

Årene mine i Frankrike, på Lycée Pierre Corneille i Rouen, kommer jeg aldri til å glemme. Det er tre år fylt med gode minner fra skolen og norskseksjonen.

Det viktigste for meg disse tre årene, var at jeg for første gang måtte organisere mitt eget liv, for foreldrene mine var der ikke. Kanskje kan man si at det var mine første skritt i voksenlivet. Selv om jeg var i et program hvor det både var regler og støtte, fikk jeg plutselig mye mer ansvar enn jeg noen gang hadde hatt, noe som krevde mye av meg. I tillegg måtte jeg lære et nytt språk og tilpasse meg et nytt skolesystem i et nytt land. For å klare det, måtte jeg lære meg gode arbeidsvaner og disiplin, og det er nok det viktigste jeg har tatt med meg - og noe jeg kommer til å ha nytte av resten av livet.

For meg har det vært et glitrende eksempel på at det er i motgang det går framover. Det kan være vanskelig, helt klart, men man vokser mer på å møte vanskelighetene enn å velge minste motstands vei. Jeg er sikker på, nå når jeg ser i bakspeilet, at det å ikke velge minste motstands vei er en god investering for framtida (selv om man ikke må glemme å ha det gøy så klart !). For å oppsummere : Jeg angrer ikke på å ha gått på videregående i Frankrike !

 

Partenaires